Utfordring, Hvilken utfordring fikk deg til å vokse i år? Fikk deg til å tenke? Fikk deg til å se nytt på en del av livet?
Det var i august i år, når jeg oppdaget plutselig at mensen var litt for sen. Til tross for at jeg bare er 17 år, så tok jeg alt rolig. Jeg tok testen tidlig en mandagsmorgen mens jeg stresset for å komme meg på skolen. Det lyste 2 streker mot meg, rett før jeg løp ut døren. På bussen satt jeg å tenkte på det, og jeg kunne liksom tro det. Helt ærlig så jeg ikke problemet i det, ettersom at jeg bor i min egen leilighet, og jeg hadde vært ilag med kjæresten i nesten i år. På den bussturen bestemte jeg for meg å beholde babyen. Resten av den dagen strålte jeg rett og slett, fordi jeg visste at alt skulle gå bra. Jeg skulle fortelle det til kjæresten dagen etterpå, noe som jeg gledet meg veldig til.
Dagen etterpå gikk som normalt inntil siste timen på skolen. Jeg måtte på do, og da så jeg at det kom blod ut. Akkurat da mistet jeg all håp. Jeg kom hjem, og da begynte jeg å skjelve. Alt skulle jo gå bra med våres lille familie, det måtte det, tenkte jeg. Jeg fortalte kjæresten om hva som hadde skjedd, og da bestemte vi oss for å ringe legevakten. Dem kunne ikke hjelpe oss, så derfor måtte jeg bare ta tiden til hjelp. Jeg fortalte det senere den kvelden til mamma, og til tross for hvor masse hun var imot det, så tror jeg at hun forsto at jeg ville beholde det uansett. Den natten var helt for jævlig. Magesmertene kom i flere etapper, og med en gang smerten kom, så kom også tårene. 2 dager etterpå fikk jeg bekreftelse ifra legen at jeg hadde hatt en spontanabort. Jeg gråt flere dager sammenhengende når jeg var hjemme. Og selv om jeg ikke var kommet langt på vei, så hadde jeg planlagt alt jeg skulle gjøre med skolen. Jeg gledet meg rett og slett til å få babyen, men det var ikke meningen at man skal få alt som man ønsker seg her i livet...
6 comments:
Gripende :(
Det er så trist at det skulle skje slikt :( Spesielt siden du hadde ønsket å beholde den. :/
Det var iallefall sterkt å lese dette, og jeg synes det var forferdelig trist :(
Offameg, jeg husker det.. Det var så trist!
Jeg hadde samme opplevelse da jeg var 18 med min daværende kjæreste. Jeg var over 4 mnd på vei, og det var helt fryktelig da jeg begynte å blø og jeg skjønte hva som kom til å skje. Vi var veldig oppsatt på at vi skulle få barnet og vi følte oss klare for det... Klem til deg!
sv: prisondates: hehe, ja, helt enig!
Uf.. så trist :( Jeg skjønner deg kjempegodt! Må ha vært forferdelig.. :(
Huff så trist å lese kjære deg..
Klem til deg fra meg.
Hei!
Tusenhjertelig takk for god bedring kommentar! :-) Nå er vi endelig friske!! Jippi.
Utrolig tris å lese historien din, både fordi den er trist - og fordi jeg har opplevd det samme, for ikke lenge siden.
Vi hadde prøvd 1 år å bli gravide - lykken var STOR da jeg oppdaget at jeg var gravid. ENDELIG! Jeg holdt nesten på å gi opp håpet en stund.
En dag opplevde jeg en blødning, dro på legevakten, men ble sendt hjem. Var jo ingenting å gjøre.
Fikk henvisning til GU, og dro å fikk ultralyd dagen etter.
Der så de en fostersekk, men et altfor lite foster som skulle tilsi hvor langt jeg var på vei.
Fikk en ny UL uken etter, hos en annen lege. Der så vi ikke et samme som uken før (nå vet vi at det var fordi de bruker forskjellige ultralydmaskiner)
Så vi klarte ikke gi opp håpet. Så kom sommerferien, og vi bestemte oss for å leve i håpet til vi kom hjem fra ferie.
Jeg visste så godt hva som ville skje, hadde ikke noen god ferie - fordi jeg visste innerst inne at dette ikke gikk bra, men satt på meg masken.
Dagen vi dro hjem begynte smertene, og det var vondt i dagesvis før jeg begynte å blø. Tilslutt styrblødde jeg så voldsomt at de måtte ta en utskrapning bare for å stoppe blødningene.
Har lært mye av denne opplevelsen, og den sitter så sterkt igjen i meg - selvom jeg ble gravid rett etterpå, og nå har jeg verdens vakreste sønn <3
Vit at du ikke er alene...
Post a Comment